Info

Fallskjermsporten

Lykkes du ikke første gangen, er nok ikke fallskjermhopping noe for deg


Fallskjermhopping handler om å hoppe ut av et fly og lande på bakken ved hjelp av en fallskjerm uten å brekke bena. Hovedandelen av deltakere i denne sporten er menn med store peniser og kvinner som liker å være sentrum av oppmerksomheten, omringet av menn med store peniser.


Utstyr:

Sett at de som hopper har et ønske om å overleve for å hoppe flere ganger, må hver deltaker ikle seg en fallskjerm. Flesteparten hopper vanligvis ut av et fly som enten flyr i luften eller som inntil svært nylig fløy i luften før det begynte å styrte mot bakken i en ball av røyk og flammer. Det er ofte en god idé å hoppe fra en tilfredsstillende høyde for å tillate fallskjermen å åpne seg fullstendig for å dempe det skrekklige fallet mot en sikker død. Noen fallskjermhoppere hopper også fra høye bygninger, høye broer, lave fjell, små hunder, nakne mennesker, påkledde mennesker.. for pokker, la oss bare innse at fallskjermhoppere hopper fra hva som helst. De er opphissende, overseksualiserte hedonister som ikke kan stoles på i nærheten av noe med et hull i.

Sunn fornuft vil tilsi at desto større fallskjermen er, desto tryggere er den. Og det medfører faktisk riktighet. Større fallskjermer flyr saktere og roligere, noe som reduserer risikoen betraktelig.

Men siden fallskjermhoppere sjelden blir beundret for fornuften sin, velger de fleste hoppere å hoppe med veldig-veldig små fallskjermer. De er uhyre hurtige, svært manøvrerbare og vil med stor sannsynlighet skade noen i et spektakulært og livstruende nedslag som vil være filmet og lagt ut på youTube før dagen er omme. Det er også slik at desto mindre fallskjermen din er, desto større er penisen din. Så hvis du ser noen lande en fallskjerm på størrelse med et lommetørkle, så vet du at det ikke skorter på utstyret.

Moderne fallskjermer er laget av syntetisk nylon og består av en bråte høyteknologisk materiale som er langt tryggere enn de gammeldagse runde fallskjermene. Faktisk er de for trygge for enhver seriøs fallskjermhopper som med hodet først søker spenning og livsfare på vei mot bakken. Derfor fortsetter mange å eksperimentere med nye typer design som kan øke den deilige følelsen av livsfare, skrekk og ren redsel.

To slike fallskjermer blir som regel brukt; En hovedskjerm som er designet for å være så vanskelig å pakke som overhodet mulig, samtidig som den skal åpne fullstendig utforutsigbart og inkonsekvent for å gi hopperen den euforiske følelsen av usikkerhet og bekymring som i de gode gamle dager, og en reserveskjerm, designet for å få endene til å møtes hos de lokale, såkalte materiellkontrollørene som i fullt alvor hevder at de må ta opp og pakke reserveskjermen din på nytt hvert eneste år, brukt eller ikke, for en betydelig sum.

De tryggeste fallskjermene og seletøyene blir laget av Strong Enterprises - de er helt sikre og godt designet av Ted Strong. En fallskjerm fra Strong er godt håndverk, designet for å vare og vil aldri noen sinne bli kalt tilbake til fabrikken av sikkerhetsmessige årsaker. En fallskjermhopper vil ha langt mindre sjanse for å dø av produksjonsfeil og utslitt utstyr om han brukte en fallskjerm fra Strong.

Utrygt seletøy derimot, blir produsert av Sun Path, eksenpelvis Javelin "Dødsfelle" Odyssey.
Micron, Wings, Icon, Velocity og Mirage er også betraktet som utrygt og vil i langt større grad føre til ulykker som dreper (eller i beste fall kvester) hopperen, selv om han ikke engang swooper.

De fleste nybegynnerene liker å bruke et altimeter, eller høydemåler, som forteller hvor langt over den harde, utilgivelige bakken de befinner seg. Det er vanligvis på håndleddet. De fleste erfarne fallskjermhopperne derimot, velger heller å bestemme høyden på gefÿlen enn å ha på seg noe som likner på et skikkelig teit armbåndsur.

Hjelm er også ofte brukt, noe som ofte får publikum til å stusse på hva den er god for uten at de innser hvilken viktig rolle hjelmen spiller for å holde sveisen på plass mens luften pløyer i 200km/t omkring den nøye utformede hårmanken.

En spesiell hoppdress er ofte brukt for å holde den tumlende kroppen stabil i frittfall. De fleste bruker dresser i sterke farger slik at de lett kan vise frem hvor tøffe de er (med mindre de hopper naken - en ikke uvanlig praksis). På tross av de sterke fargende på hoppdressene, må fallskjermhoppere ikke bli forvekslet med Bobbysocks som fikk hele Norge til å rødme på midten av 80-tallet.

Noen fallskjermhoppere pantsetter også huset sitt og selger kona si for å få råd til en såkalt "Nødåpner" som koster titusenvis av kroner og er designet for å støtte produsenten ved å kalles inn til obligatoriske batterikontroller titt og ofte med påfølgende firesifret regning. De blir også erklært ubrukelige hvert 12. år, slik at inntekten til produsenten holdes ved like på lang sikt. Ved å kjøpe nødåpnere vil spenningsmomentet til fallskjermhoppere holdes maksimalt ettersom nødåpnere plutselig og helt uten forvarsel vil spytte reserveskjermen din ut i en ball av liner og nylonduk på en allerede trygg og god hovedskjerm og får fallskjermhopperen til å stupe i en sikker død med alt på slep og den gode gammeldagse skrekkfølelsen mot asfalten 900 meter under.


Luftfartøy

Fallskjermhopping skjer som regel fra et fly som ikke har noen stor og trygg dør, eller som snurrer brennende og rykende mot bakken i en skog av forvridde vrakdeler og halvt oppbrente, bensinstinkende menneskedeler.

De mest vanlige hoppeflyene er det eldgamle, oppbrukte og generelt skrothaugkvalifiserte Cessna 182-en, den som regel halvbulkede og serviceneglisjerte Twin-Otteren, en perfekt King Air som helst flyr tyvegods og narkotika under radaren når den ikke løfter hoppere, eller den antikvitetserklærte Beech 18 som ingen uten fallskjerm tør å sette seg inn i.

Flyene blir godkjente for fallskjermhopping ved at man fullstendig herper interiøret, installerer et kick-ass steroeanlegg, erstatter lakken med gaffateip og hiver ut alle setene unntatt piloten sitt. Deretter bolter man fast sikkerhetsliner til dørken for å tilfredsstille Luftfartstilsynet og gi hoppere en fullstendig falsk trygghetsfølelse i tilfelle piloten skulle finne det for godt å vrenge hele flyet av rullebanen og krasje under take-off.

Generelt sett kan man si at for å bli godkjent for fallskjermhopping må flyet være så ubehagelig og trangt å sitte i som overhodet mulig og klatre så sent at hopperene vil bli fristet til å hoppe ut fortest mulig istedenfor å sitte et eneste minutt lenger i flyet.


Disipliner:

Fallskjermhopping er en fantastisk sport med mange forskjellige grener å mestre. Faktisk er alt sammen kun variasjoner av det vi vanligvis kaller "å falle". Å falle med magen ned er for eksempel en helt annen disiplin enn å falle med hodet ned. Mange fallskjermhoppere liker å late som om de sitter i en usynlig stol på vei ned, men de er som regel bare bevæpnet med en svært fargerik fantasi. De mest vanlige disiplinene er formasjonshopping (FS), skjermformasjoner (CReW) og Freeflying (selv om det er akkurat like dyrt).

Formasjonshopping:
FS er den nøye planlagte kunsten å falle ut av et fly mens man holder fast i noen andre. Selv om dette virker som en komplett logisk og intuitiv ting å gjøre i en slik situasjon, krever det mye trening og er temmelig vanskelig å mestre. Før utøverene prøver seg på formasjonene sine i luften, øver de seg nøye på bakken i et rituale som helt seriøst kalles for "dirt-diving" (prøv å holde maska når en stolt FS'er forteller deg dette). De intrikate og "vakre" mønstrene, eller formasjonene, er petimetrisk koreografert og innøvd og hver hopper får sin tilordnede posisjon ("slot") i formasjonen. Hver fullførte formasjon kalles et "point", eller poeng om du vil. Når flyet er i luften over utsprangspunktet baller hoppene seg sammen i døra mens de klamrer seg til hverandre og kjemper mot den sinnssyke propellvinden før de ramler som en klump av mennesker ut i himmelen før de blir revet i hver sin retning og flakser ukontrollert og tumlende over hele kommunen. De fleste rekker å få tilbake bevisstheten tidsnok til at de må trekke skjerm og dingler fortumlet ned til bakken.

Skjermformasjoner:
Fallskjermhoppere som er for pysete til å oppleve skrekken av fritt fall pleier å utløse fallskjermen sin rett etter de forlater luftfartøyet og bytter heller ut det sinnsyke med fritt fall med det enda mer sinnsyke å fly fallskjermene sine inni hverandre. Hvis de skruppeløse hopperene klarer å gripe fatt i den andre hopperens utstyr, kropp eller hva det nå enn blir, og hvis fallskjermene og linene ikke vikler seg i hverandre og spinner stupende sammen rett i bakken, eller hvis de ikke revner til filler av verdiløs nylonduk, eller hvis ikke linene kutter hopperene i to eller skraper av de all hud og kjøtt, og fallskjermene på mirakuløst hvis klarer å holde seg i luften og fly mer eller mindre i samme retning kalles disse kollisjonene for skjermformasjoner, før de vanligvis faller til bakken og lager et stort hull og salig kaos av blod og fallskjermutstyr likevel.

Freeflying:
Fallskjermhoppere som ikke engang prøver å holde seg stabil i fritt fall på vei mot bakken og istedenfor ruller rundt i saltoer, hode først, ben først, rygg først, rompe først, flaksende omkring over himmelen mens de såvidt bommer på andre hoppere og oppnår hastigheter på 3-400 km/t mens de kommer hylende ut av himmelen blir ofte betegnet som freeflyere.

Vingedrakter:
Fallskjermhoppere som ikke er fornøyd nok med den åpenbare risikoen ved feilende fallskjermutstyr putter på seg en bevinget drakt som får de til å ligne på en mellomting mellom et flygeekorn og en flaggermus som liker Bobbysocks. Denne mislykkende kopien på Guds skaperverk begrenser bevegeligheten til armer og ben og følgelig hindrer at de effektivt kan ordne opp i diverse feilfunksjoner som som regel oppstår ved skjermåpning. Først må de kneppe opp og komme seg ut av kostymet sitt mens de faller i en livsfarlig fart mot steinene på bakken.
De bevingede fallskjermhopperene er ofte observert seilende bekymringsløse og smilende på vindene som ørner, hver og en av de håpløst overbevist om at hvis (når) fallskjermutstyret deres skulle feilfunksjonere, så kan de bare "gli av" frittfallet siden vingene deres kan dempe fallet til bare 50km/t. Den horisontale farten på 200km/t blir bare betraktet som et mindre problem.

Andre disipliner:
Det er mange andre grener og områder som kan spesialiseres i denne fabelaktige sporten, f.eks presisjonshopping, hvor hoppere konkurrerer om å bomme mest mulig på et lite punkt på bakken, swooping, som handler om å ta lave, skarpe svinger nært bakken for å se hvor langt bortover bakken de klarer å grave grøft i Moder Jord med tennene sine og ender opp i en sky av brukne ben og støv, skysurfing, hvor spesielt narsisistiske hoppere som betrakter seg selv som tegneseriehelter overbeviser godtroende venner om å hoppe sammen med de og ta bilder av de mens de spinner fullstendig ut av kontroll som en korketrekker og lager 10 meter dypt hull når de lander med linene og duken på slep, drikking som er den desidert mest ubredte aktiviteten hvor hoppere bygger opp igjen mot og mental styrke mens de sjangler faretruende nær propeller og flystriper.





Oversatt til norsk fra Uncyclopedia